Kampene

Skrevet av Gro Hammerseng-Edin

Jeg ble vraket fra juniorlandslaget etter å ha vært en av de utvalgte i flere mesterskap på rad. Kjipt? Ja, mildt sagt, men på et vis var det likevel først og fremst en lettelse.

Jeg hadde vært med på yngreslandslag over tid, men jeg hadde aldri lykkes med å få ut styrkene mine i landslaget på samme vis som i klubblaget. Jeg hadde vært med i rekkene, men jeg var langt bak i køen. Jeg trivdes sosialt i laget, det var en fin gjeng. Men det ville være løgn å si at jeg trivdes på banen. Det var først og fremst en seig kamp for å ikke miste motet og troen på egne kvaliteter. Jeg klarte ikke å slippe meg løs. Stemmen i hodet mitt fortalte meg at treneren ikke synes jeg var god og jeg var i ferd med å bli trøtt av å sloss med den stemmen.

Å gi seg frivillig var ikke noe tema, det ville aldri ha falt i god jord hos mamma og pappa. Heller ikke hos meg selv. Slikt drev vi ikke med i vår familie. Det satt i ryggmargen. En ting var om jeg hadde mistet gløden for å spille håndball, det hadde vært grunn god nok til å slutte, men det var jo ikke tilfellet. Det funket bra hjemme i de trygge omgivelsene med en trener som hadde klokketro på meg. Jeg elsket spillet - og jeg var god der. Mindre god i landslagssammenheng. Jeg har alltid vært opptatt av å ha det gøy med håndballen. Jeg opplevde ikke særlig stor grad av spilleglede i landslaget og hadde begynt å lure på om det kanskje ikke var noe for meg. Det hadde jeg tenkt en stund. Minst et par år. Derfor var det en lettelse å slippe å ta valget. Det ble tatt for meg. Jeg ble valgt fra. Vondt, ja definitivt, men enklere enn å trekke seg. Dette ble mitt første møte med media hvor et personlig nederlag ble diskutert i offentligheten. Riktignok kun i lokalavisa Oppland Arbeiderblad, men det var stort nok, det. Jeg syntes det var flaut at uttaket ble debattert i kommentarform når jeg aller helst ville at det skulle gå under folks radar.

Snaut 20 år senere får jeg anledning til å stille Marit Breivik spørsmålet: Hva var det du så i meg som vekket interessen din og som gjorde at du ringte og spurte om jeg ville med på A-landslagsamling?

Du viste flere spennende kvaliteter, men jeg la spesielt merke til at du var god til å riste av deg feil. Det så ut til at du raskt fant nytt fokus og gikk på med friskt mot.

Mindre enn to år etter vrakingen ringte altså Marit Breivik og sa at jeg var tatt ut til senior-samling. Norge var regjerende verdensmester i håndball. Jeg har aldri fortalt Marit Breivik hvor nær jeg var å si nei takk den gangen. Jeg minnes at jeg svarte: «For en ære. Det vil jeg selvfølgelig.» Jeg husker ikke mange detaljer fra denne samtalen, men jeg husker følelsen av å si ja til noe mens hver fiber i kroppen strittet imot og ønsket å rope: NEI NEI NEI! Det orker jeg ikke. Ikke en runde til av det der. En langtekkelig kamp for å overbevise noen om at jeg er god nok og risikere at det ikke ender med annet enn skuffelse og drittfølelser. Jeg gråt etter at jeg la på. Jeg var redd.

Jeg har tenkt mye på den telefonsamtalen i ettertid. Ikke minst på reisen i etterkant av den. Jeg deler erfaringen fordi jeg mener det kan være nyttig å få innblikk bak fasaden hos noen av oss som har fått stempelet som «stjerner». Alle kjemper med indre kamper. Alle møter motgang. Noen mer enn andre av ulike årsaker, men jeg har vært tett på mange store spillere. Jeg vet at det er «berg og dalbane-kjøring» følelsesmessig for alle som er lidenskapelig opptatt av håndball. Hver og en finner sin måte å stå i det på. Og noen velger den store satsningen vekk fordi det ikke oppleves som om det er verdt det. Livsstilen er ikke for alle. 

Jeg valgte å bli. Lenge. Jeg spilte til jeg var 37 år. Hvorfor sa jeg ja takk til den samlingen og ble værende i både oppturer og nedturer i så mange år? Min vei til å finne den nødvendige kraften og styrken i meg selv kom fra håpet. 

Hva mener jeg med det?

Når vi opplever nederlag føler vi oss ofte maktesløse fordi vi ikke nådde målet og/eller skapte den forandringen vi ønsket å se. Forbindelsen mellom nederlag og maktesløshet er viktig. Maktesløshet fører til frykt og fortvilelse. Fortvilelsen tror at morgendagen blir akkurat som i dag. De fleste av oss kan relativt enkelt huske situasjoner hvor vi har vært i den tilstanden. Jeg kan det. Men det jeg også vet er at jeg er godt trent i å raskt komme i kontakt med håpet.

Via boken til Brené Brown «Reis deg med ny styrke» har jeg fått en mer teoretisk forståelse av hva det er som skjer når jeg opplever at jeg finner veien dit og puster godt igjen. Jeg har spurt meg selv mange ganger om denne evnen er medfødt, tillært eller noe jeg har funnet frem til selv gjennom prøving og feiling?

Brown forklarer at forskning viser at man trenger håp for å bli kvitt maktesløshet og fortvilelse. Håp er ingen følelse. Det er en kognitiv prosess – en tankeprosess som består av det forskeren C.R Snyder kaller trilogien av «mål, veier og handlemåter». Håp oppstår når vi kan sette mål, ha den utholdenheten og besluttsomheten som skal til for å jobbe for dette målet og tro på vår egen evne til å handle. Snyder har også kommet fram til at håp er tillært. Når grenser, stabilitet og støtte er på plass lærer barn av foreldrene sine. Vi kan lære håp som voksne også, selv om vi ikke har lært det som barn. Det er bare litt vanskeligere, fordi vi må motsette oss og avlære gamle vaner.

Håp er resultatet av kamp. Jeg fikk møte motstand da jeg var barn. Jeg fikk falle. Foreldrene mine støttet meg, men de forventet at jeg skulle finne ut av mye selv. De kom ikke løpende og løste opp i alt. Jeg har rost foreldrene mine gjentatte ganger for at de ga meg den gaven. Jeg fikk utvikle utholdenheten og handleevnen jeg trengte for å bli håpefull.

Mamma og pappa satte innsats høyt. Og pågangsmot. Det er jeg evig takknemlig for.

Det er de to tingene jeg peiler oppmerksomheten mot når jeg kjenner at jeg blir fristet til å gjemme meg under dyna eller gå en omvei rundt de vonde følelsene og tankene for å slippe dem.

Jeg valgte meg tidlig ut en standard jeg etterstreber å leve etter. Den standarden handler ikke om å være best eller feilfri. For meg er det viktig å legge inn full innsats når jeg har satt meg et mål om å gjennomføre noe som betyr mye for meg. Og den andre minst like viktige delen handler om å utvise mot - å våge å satse når det er noe på spill. Jeg evaluerer ofte på de to punktene. Da handler det mest om hvordan jeg ser meg selv og mindre om hvordan andre ser meg. Det gjør en positiv forskjell i forhold til min egen evne til å holde fokus og være tilstede. Selvfølgelig setter jeg meg andre type mål også, men det er det viktigste av det viktige.

Jeg reiser meg opp når jeg tryner og har utviklet en evne til å takle en god dose feiling. Jeg tar ikke for gitt at det går av seg selv. Jeg praktiserer og trener på det som jeg ville trent på skuddteknikk som utøver. Når jeg forteller historien om meg selv (til meg selv) er det en beretning om en modig jente. Som sa ja til Marit Breivik. Ikke fordi jeg på noen måte var sikker på at det var det rette for meg, men fordi jeg var i kontakt med håpet. Jeg opplevde at noe var ugjort og jeg tok meg bryet med å finne ut av om det var mulig å finne en vei som funket bedre for meg. 

Målet var på det tidspunktet var ikke å bli tatt ut eller å bli landslagsstjerne - målet for meg  var å klare å få ut styrkene mine på samling. Å være modig i forsøket. Det var ikke så viktig å være god nok for laget akkurat da, det kom senere. Første steg for min del handlet om å tørre mer og finstille fokus. Tilstedeværelsen som kjennetegnet meg når jeg var på mitt beste avhang av at jeg klarte å leve i spillet der og da. Da var jeg fryktløs i uttrykket. Jeg visste at jeg hadde kvaliteter som jeg ikke hadde fått ut på landslaget. Enda. Jeg trodde på min egen evne til å jobbe hardt og derigjennom skape endringen. Tålmodig arbeid hvor jeg dyrket styrkene mine og jobbet med utvikling over tid samtidig som jeg i større grad tillot meg selv å snuble underveis ga resultater. Jeg erfarte at jeg utviklet evnen til å fore meg selv med konstruktiv selvsnakk og ble relativt god til å registrere når det var behov for justering av eget fokus. En nøkkel var definitivt tidspunktet hvor jeg innså at det ville være bortkastet tid å kikke etter sikkerhetsnett hele tiden. Går det til helvete plukker jeg meg selv opp igjen. Det går. Jeg så meg selv som en som var i stand til det. Jeg hadde gjort det noen ganger allerede. Uten nederlag og fall hadde jeg ikke hatt den innsikten.

Landslaget ble for meg etter mange strevsomme år en svært positiv arena.

En viktig presisering er at reisen med landslaget aldri ble enkel. Jeg kavet og mestret om hverandre. Skader oppsto. Gjentatte ganger. Det ble en erfaring preget at hele spekteret av følelser. Gjennom hele karrieren. Masse oppturer og masse nedturer. Jeg vil forberede dere på det. Det er lett å anta at de beste ikke strever lenger. At de ikke må jobbe knallhardt de også. Med basisen. De beste gjør nettopp det. De setter seg mål som tvinger dem til å strekke seg. Være i utvikling. Det er utvilsomt krevende, men kan også være utrolig gøy og lærerikt.

Og husk at kampene kan være nødvendig for å få tilgang til håpet.

Close

50% Fullført

FÅ GRATIS TRENING HER

Når du skriver inn navn og e-post, godkjenner du at vi kan sende deg flere tips for å bli fryktløs på banen. Du kan når som helst melde deg av.